Denne sangen lærte jeg da jeg gikk i 3. klasse. Det er mange år siden, må ha vært rundt 1970.
Husker jeg syntes den var både fin og trist samtidig. Da gutten min var liten, sang jeg denne for ham. Han syntes så synd på sommerfuglen at han fikk tårer i øynene.
Rosen og sommerfuglen.
Den siste rosen, sto i kveldens blå,
da hun den siste sommerfuglen så.
Og rosen sa: Nå er vår sommer slutt
og mine kronblad strøs for stormen ut.
Bli her hos meg du vakre sommerfugl,
når høsten raser hviler du skjul.
Men sommerfuglen enset ikke det,
den løftet vingene og fløy av sted.
Den fløy og fløy, da nattens mørke kom,
den angerfull til rosen vendte om.
Den ville be om hva den vraket nyss
en seng av purpur og et dronningkyss.
For sent, for sent, for nå er rosen død,
og kun en tistel han til hvile bød.
Slik endte det da sol i østen rant,
at man en sommerfugl blant tistler fant.
Dette bildet er tatt i dag. Selv etter flere netter med kuldegrader, er det fortsatt noen knopper på Romanze.