torsdag 30. juli 2009

En lang togtur til Mo i Rana.

Vi har vært en tur nordover til mine svigerforeldre i Mo i Rana. Skulle egentlig kjøre bil i år, men det ble noe galt med bilen og vi fikk den ikke inn på verksted før vi skulle reise. Derfor ble det til at vi reiste med toget, men det kommer til å bli leeeenge til før vi gjør det igjen. Forferdelig slitsomt. Det tar nesten 1 døgn å reise med tog fra Kristiansand til Mo i Rana. Selv om vi hadde sovekupè fra Oslo til Trondheim, ble det ikke søvn i det hele tatt.


Snart 13-åringen skal aldri mer ta toget.
Leker seg litt med kameraet i togkupèen.


Ikke så langt unna Mo i Rana. Bildet er tatt gjennom togvinduet.


Dagen vi kom fram var faktisk Mo i Rana det varmeste stedet i hele landet. Ellers var det skiftende vær, litt sol og litt regn, men ikke så veldig kaldt. Nettene er fortsatt ganske mye lysere enn i sør, og jeg må henge opp pledd foran vinduene for å få sove.

På kvelden kjørte vi opp på Mofjellet for å se på solnedgangen. Synes ikke på disse bildene, men det er en vakker natur rundt byen.


Men det er alltid deilig å komme hjem igjen. I kveld blåser det skikkelig her i Kristiansand, og for et par timer siden var vi ute og gikk en tur i uværet. Fikk skikkelig høststemning, men jeg håper at sommeren kommer tilbake snart. Har tatt inn et par krukker som holdt på å velte, får håpe at resten klarer seg.

3 kommentarer:

  1. Lange togturer er ekstremt kjedelige, ja. Jeg tar helst fly til Mo i Rana, selv om jeg jobber i jernbanen.
    Jeg har sendt PM til deg på hagEgal :-)

    SvarSlett
  2. 1 døgn høres definitivt ut som litt i overmål ja. Har du lyst må du komme bort og støpe litt i ettermiddag:-)

    SvarSlett
  3. høres ut som en strevsom tur! Jeg er vant til kjøreturer på 12-15 timer, men særlig lenger tror jeg hadde blitt i meste laget :)

    Men for noen flotte bilder du har tatt i Nord. Vakker himmel!

    Har hatt en sommer i nord selv, og jeg fikk døgnet snudd på hodet. likte egentlig ikke midnattsolen så godt, men det er vakkert og spesielt!

    Hilsen Margrethe

    SvarSlett